Menneskerettslige forpliktelser
Norske myndigheter har forpliktet seg til å beskytte befolkningen mot vold, overgrep og annen inhuman behandling gjennom en rekke internasjonale avtaler.
Et liv uten vold er en grunnleggende forutsetning for å kunne vokse og utfolde seg og for å kunne leve et godt liv.
Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) inneholder konkrete og detaljerte plikter for staten om hvordan den kan forebygge, avverge, bekjempe, etterforske og straffeforfølge vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Konvensjonen trådte i kraft i Norge 1. november 2017.
I tillegg er følgende konvensjoner gitt forrang i norsk rett gjennom
menneskerettsloven § 2, jf. § 3:
- Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
- FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW)
- FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)
- FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
- FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
FNs urfolkserklæring (UNDRIP) artikkel 22 andre ledd gir urfolk et særskilt vern mot å bli utsatt for vold. FNs urfolkserklæring er ikke rettslig bindende men anses som et sentralt dokument innenfor urfolksretten.
Øvrige relevante internasjonale dokumenter:
- Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen)
- Beijing-plattformen (erklæring og handlingsplan)
- Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel
- FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
- FNs bærekraftsmål og 2030-agendaen for bærekraftig utvikling